Mitt navn er Knut A Braa og jeg tjenestegjorde som MP soldat i Libanon i 1982 og i 1984. (Under Israels invasjon) Jeg var nitten år.   Sommeren 2003 rettet jeg et krav mot forsvaret ved forsvardepartementet. Som de fleste andre satt akkurat dette langt, langt inne. Hovedsaklig gjorde jeg det for å få dekket psykologregninger.

Relativt raskt fikk jeg tilbakemelding om at jeg måtte bevise at jeg hadde vært i Libanon. Jeg ble litt overrasket over å måtte gjøre dette, men fulgte oppfordringen. Det førte til en brevveksling som stort sett gikk etter denne malen: FD ba om ytterligere dokumentasjon og, etter hvert som jeg fremskaffet den, ble den fulgt av stadig nye krav til papirer. Bevis for å ha vært i Libanon, dokumentasjon på at jeg hadde opplevd det jeg påsto jeg hadde opplevd, legeerklæringer, journaler og rulleblad. De ville ha papirer på alt mellom himmel og jord.

Etter ett år med mange brev frem og tilbake (og leting etter papirer "som ikke fantes" og "manglende dokumentasjon"*) ble det våren 2004 slått fast at tre såkalte skarpe episoder måtte bevises. Deretter skulle det hele løse seg i løpet av en måneds tid. Vi sendte dem disse, komplett med sted, tid og navn på vitner. Det ble da bestemt at en sakkyndigrapport måtte lages for å slå fast årsaksammenhengen mellom de dokumenterte episodene og plagene jeg hadde i dag.
*Eksempel: Fastlegejournalen min er ”mistet” to ganger mens den var i forsvarets besittelse. Den tredje utgaven er nå avsendt.

I aug/september 2004 skulle jeg inn til NMP (nasjonal militær poliklinikk) hos oberstløytnant Herlofsen for en evaluering. I mars 2005 greide endelig samboeren min å mase meg inn til en vurdering, etter at forsinkelsene hadde pågått i sju mnd.

I juni 2005 slo rapporten fast en klar årsaksammenheng og vi sendte et brev til FD om at nå burde alt være greit.
FD mente at rapporten bygget på min subjektive fremstilling og at opplevelsene jeg beskrev måtte bevises bedre. Hva med dokumentasjonen vi allerede har levert, spurte vi? Ikke bra nok, sa de. De ba om ytterligere bevis for opplevelsene. Vi kompletterte hendelsene med 24 såkalte livstruende oppdrag, med sted, tidsangivelser og navn på vitner.

Sommeren 2005 bestemte vi oss likevel for å saksøke FD fordi jeg innså at dette ikke lot seg løse på den snille måten. Med en klar sakkyndigrapport som slo fast årsakssammenheng, snudde tydeligvis bare FD bunken med papirene og begynte på nytt. 

I november 2005 satte FD en stor tykk strek over alle spesialisterklæringer Herlofsen hadde utført, min inkludert.  Årsaken var anklager mot Herlofsen som ikke hadde noe med min sak å gjøre i det hele tatt.

Ny sakkyndigundersøkelse ble foretatt i desember 2005 av major Jon Reichelt/Lars Weiseth, begge tilknyttet forsvaret.

Rapporten skulle leveres 3 mars 2006, men ble forsinket. Rettsaken som var berammet 4 april 2006, ble avlyst og utsatt til 25 april, deretter til 13 juni. Sakkyndigerklæringen ble ikke levert før 6 juni, 6 dager før rettsaken skulle stå. 9 juni leverte regjeringsadvokaten en inhabilitetserklæring mot dommeren, noe som gjorde at saken igjen ble utsatt. Nå er den berammet til 4 september 2006.

FD ba i sommer om ytterligere dokumentasjon for fem episoder og vi har gitt dem det. Denne gangen med mobiltelefonnummer til vitnene. Og for ordens skyld: Sakkyndigerklæringen slo fast årsaksammenhengen.

Ansvarspulveriseringen er total.

Vi har nå brukt: 3 år, 3 utsettelser av rettsaken, 2 dommere, (og et par konsulenter i FD.)
3 sakkyndige (hvorav to erklæringer) og nå er vi i gang med den 3. regjeringsadvokaten.
Den tredje regjeringsadvokaten tiltrådte i disse dager. 9 arbeidsdager før rettsaken.

Det er snart 25 år siden jeg som nittenåring opplevde Israels invasjon av Libanon. De grufullhetene vi så og opplevde den gangen har levd i meg siden. I dag er jeg 44 år og skal i retten 4 september mot forsvarsdepartementet.
Dette er virkeligheten om min ”sydentur” i Libanon i 1982.

Se også: http://www.braa.net/veteransak.html