Det var et stort gjennombrudd da FNs toppmøte i 2005 vedtok prinsippet om verdensamfunnets ansvar for å beskytte mennesker når statene ikke makter eller ikke vil ta et slikt ansvar. Gjennom Sikkerhetsrådets oppfølgingsresolusjon 1674 fra april 2006 ble prinsippene for internasjonal handling når menneskets grunnleggende sikkerhet er truet, fastlagt. Gjennom dette ble det lagt et grunnlag som også gir rammene for væpnet inngripen på vegne av en truet befolkning.

Alt operativt arbeid i Kirkens Nødhjelp innebærer intervensjon i et annet land. Vi har lært gjennom våre 60 år hvor viktig det er å forstå vår rolle. Den er å støtte og styrke lokal kapasitet til å håndtere usikkerhet. Det viktigste er derfor å identifisere ressurser og organisasjoner lokalt som kan lede og gjennomføre arbeidet. Bare slik kan sikkerheten bli varig. Konkret betyr det at Kirkens Nødhjelp arbeider med lokale organisasjoner og at hovedtyngden av våre egne ansatte i et gitt land er innbyggere i landet, det gjelder også den profesjonelle staben. I akutte katastrofer og i katastrofer av stort omfang vil det ofte være nødvendig å modifisere dette hovedprinsippet, fordi lokale organisasjoner ikke har kapasitet, og i noen tilfeller heller ikke vilje, til å respondere med tilstrekkelig profesjonalitet og omfang. Da har Kirkens Nødhjelp og vår globale allianse ACT kapasitet til selv å gjennomføre prosjekter på bakken, men også da i hovedsak med ansatte fra landet som er rammet og som regel med den ambisjon at lokale organisasjoner skal ta over ansvaret. Det innebærer at det skal ligge inne en kapasitetsutviklende komponent av lokale aktører i enhver intervensjon. Og det innebærer tålmodighet og langsiktighet.
Vi har i en rekke situasjoner de siste 15 årene sett at menneskers sikkerhet trues på det mest fundamentale ved voldelige overgrep fra regjeringer eller militser. Det er nok å nevne Balkan, Rwanda, Liberia, Sierra Leone, Darfur, Afghanistan og Kongo –situasjoner der befolkningens beskyttelsesbehov bare kan sikres ved væpnet makt fordi overgriperen selv bruker væpnet makt. I slike situasjoner, under forutsetning av at  den internasjonale militære tilstedeværelsen er forankret i autorative beslutninger i det internasjonale samfunn og følger proposjonalitetsprinsippet, har det internasjonale samfunn anerkjent at militære midler er nødvendige og legitime for å utføre ansvaret og beskytte sivilbefolkningen mot overgriperne. Som hovedregel vil disse militære styrkene komme inn i et område der det på forhånd er sivile strukturer og humanitære organisasjoner med et langsiktig arbeid for å bedre folks sikkerhet. De væpnede styrkene kommer inn som et nødvendig supplement til den sivile og humanitære innsatsen på grunn av en spesiell krise. Deres innsats må derfor innrettes slik at det er tydelig at deres oppgave er å være soldater, ikke hjelpearbeidere eller sivile administratorer. I tillegg vil styrkenes suksess avhenge av om de opptrer på en slik måte at befolkningen stoler på at de kan gi dem beskyttelsen de mangler.

Det bør ikke forbause at Kirkens Nødhjelp som en sivil aktør er helt enig i kritikken av de manglende ressursene sivil gjenoppbygging har fått i Afghanistan. Men utfordringen i Afghanistan er også at den internasjonale, militære tilstedeværelsen som samlet styrke har brutt grunnprinsippene. Det viktigste problemet er at deler av den internasjonale styrken, og særlig Enduring Freedom, ved for mange anledninger har brutt med proposjonalitetsprinsippet. Det er også for mange eksempler på at de internasjonale styrkene har overtrådt elementære afghanske regler for god oppførsel. En har også i liten utstrekning vært villig til å kompensere tapene familier har lidt som følge av feilbombing og lignende. Forståelsen av kulturelle tradisjoner som slektens forpliktelse til hevn, virker også begrenset. Konsekvensen er at befolkningen, som i det store og hele ønsket de internasjonale styrkene velkommen, i stadig mindre grad stoler på at de får den ønskede beskyttelse. Dette grunnleggende tillitsforholdet kan ikke gjenopprettes ved sporadiske, humanitære prosjekter som det av og til kan virke som enkelte militære og politikere tror. Fattigfolk er ikke annerledes enn andre folk. Når de ser en soldat, forventer de sikkerhet og ikke brønner. Kan de ikke levere sikkerhet, hjelper ikke brønnene. Og de vet at det er andre som kan gjøre det vel så godt. Det er dessuten en myte, som Nobelprisvinneren Sen nylig påviste, at det er en direkte sammenheng mellom fattigdom og terrorisme.

De norske styrkene regnes for å være av de mest disiplinerte og har et gjennomgående godt omdømme. De har bidratt til å begrense krigsherrenes makt i Faryab-provinsen og skapt økt sikkerhet for sivilbefolkningen. Men omdømmet er truet av det langt svakere omdømmet internasjonale styrker andre steder i Afghanistan har.
Det er vanlig å kritisere hjelpeorganisasjoner og FN for manglende koordinering seg imellom. Dette er en berettiget kritikk. Men også den militære innsatsen er dårlig koordinert. Innenfor Nato aksepteres store nasjonale ulikheter om hvordan en bør opptre. Enda vanskeligere er det at det ikke er en felles Nato-posisjon på hvordan forholdet og arbeidsdelingen mellom militære, sivile og humanitære aktører skal organiseres. Det betyr at Nato fremstår som utydelig og ukoordinert både i forhold til befolkningen, det afghanske forsvaret og afghanske organisasjoner. Denne utydeligheten blir forsterket ved at selve PRT-strukturen er utydelig på disse forholdene. I et samfunn der folk er vant til at krigsherrer dominerer den sivile administrasjonen og bruker humanitær hjelp til å skaffe seg klienter, er det uheldig at PRT-konseptet har en temmelig lik framtredelsesform. I en slik situasjon blir det svært viktig at norske militære utvikler en krystallklar rolleforståelse.

Hva betyr dette i praksis? Det viktigste er at soldatene er soldater og synlig tilstede hos befolkningen. Dernest er det arbeidet som gjøres for å utvikle afghanske sikkerhetsinstitusjoners kapasitet. Det handler om å styrke rettssystemet. Men det  betyr også at militære styrker ikke må bruke sivile biler, men alltid male dem i militære farger. Koordinering med humanitære organisasjoner bør helst skje indirekte, gjennom FN og afghanske myndigheter, og en må akseptere at all gjenoppbygging av sivil struktur skjer av sivile aktører. En må kort sagt akseptere at oppdraget er militært og at i den nåværende situasjon gis sivile aktører best beskyttelse ved at det lages avstand i det operative arbeidet mellom de internasjonale militære og sivile aktørene. Det forhindrer ikke at det på overordnet nivå må skje en koordinering av den internasjonale innsatsen. Tvert om er dette helt nødvendig. Men  målet for koordineringen er sivilbefolkningens beskyttelse. Den må alle internasjonale aktører, også de militære, underordnes.

Atle Sommerfeldt
Generalsekretær i Kirkens Nødhjelp