Som kjent vil undertegnede om noen uker legge fram en ny forsvarsstudie med anbefaling om framtidig innretting av Forsvaret, som innspill til en stortingsproposisjon for perioden 2009-2012.

Nedleggelse eller relokalisering av avdelinger er ikke noe Forsvaret anbefaler fordi det er ønskelig i seg selv. Når det likevel skjer, skyldes det mangelen på økonomisk bærekraftige vedtak om Forsvarets struktur. Siden begynnelsen av 90-tallet har vekslende stortingsflertall nokså konsekvent vedtatt et større forsvar enn man har finansiert gjennom de årlige budsjetter. Bortsett fra at dette selvsagt er uheldig for Forsvaret, er det også særdeles dårlig samfunnsøkonomi. La meg derfor forklare hvorfor det er nettopp den politiske tilbøyelighet til å skjerme overflødig eller underfinansiert militær infrastruktur av distriktspolitiske årsaker som både skaper og forsterker denne utviklingen.

Strukturforslag
I utgangspunktet fremmer Forsvaret anbefaling om en struktur som er i samsvar med en politisk forutsetning om framtidige budsjetter. Et slikt strukturforslag omfatter både den operative strukturen – altså selve kampenhetene i form av fly, fartøyer og hæravdelinger – og det vi kaller støttestrukturen, det vil si baser, skoler, verksteder etc.. Hvis finansieringen av denne strukturen svikter ved at årlige budsjetter er lavere enn opprinnelig forutsatt, må strukturen åpenbart reduseres for å redusere kostnadene og holde budsjettet. Det må like åpenbart gjøres på en balansert måte, det vil si operativ struktur og støttestruktur må reduseres i samme forhold.

Forslag om å redusere basestrukturen er derfor ment å skulle sikre både økonomisk og funksjonell balanse i Forsvaret – det vil si sikre at vi ikke bruker mer penger enn vi har, og at basestrukturen ikke er større enn den behøver å være i forhold til antall fly, fartøyer og hæravdelinger som operativ struktur består av. Men fordi slike nedleggelser rammer baser eller andre deler av strukturen som vi etter den opprinnelige forutsetning var ment å beholde, kan det selvsagt ramme leire og stasjoner der vi relativt nylig har investert i nye bygninger etc – blant annet fordi vi selvsagt må overholde bygningstekniske og miljømessige standarder så lenge vi er etablert et sted.

Hodeløst strategi
Dersom man imidlertid sier nei til å legge ned slike baser av distriktspolitiske hensyn, må likevel budsjettene holdes. Men det betyr bare at vi må spare de samme beløpene ved i stedet å legge ned enda flere operative enheter og dermed svekke den reelle forsvarsevnen. I tillegg blir selvfølgelig da den funksjonelle ubalansen enda verre, ved at det blir enda flere overflødige baser i forhold til antall operative avdelinger. Det innebærer åpenbart at vi i neste forsvarsstudie må fremme enda mer drastiske og negative forslag til basenedleggelser enn dem man sa nei til i forrige runde.

Følgelig er det innenfor gitte økonomiske rammer en helt hodeløs strategi å skjerme overflødige militære anlegg. Det er denne samfunnsøkonomisk onde sirkelen Forsvarsstudie 07 ønsker å bryte, ved å sikre langsiktig balanse mellom budsjett og struktur. At lokale medier og politikere likevel går inn for slik skjerming, er like forståelig som det er forutsigbart. Å lytte til dem gjør imidlertid bare saken verre.