I vårt travle, rutinemessige samfunn er det ofte ikke nødvendig å reflektere stort over konsekvensene av daglige gjøremål. Men i løpet av en arbeidsdag skal f.eks en person gjennomføre to viktige salgsmøter, mens en annen må sørge for å ikke bli skadd under utførelse av et risikabelt oppdrag. Begge deler er frivillig, men virkningene kan nok være ganske forskjellige.

Men sikkert er det at alle som opplever noe ekstremt må ta det med seg videre. Det har mye å si hvordan man håndterer det i etterkant. Greier man å ta ansvaret selv eller sklir man over i en offersituasjon? Det siste er det enkleste og samtidig også farlig, fordi få eller ingen kan hjelpe seg selv bedre enn nettopp den det gjelder. Et høyt aktivitetsnivå etter hjemkomst vil være positivt i overgangen mellom "to verdener", men er i seg selv for lite om ikke motivasjon eller evne til å ta ansvar for mulige ettervirkninger er sterk nok.

Er det riktig å ta sin del av ansvaret for konsekvensene av noe man får ordre om å gjøre? Der er det sikkert ulike oppfatninger, men for egen del er svaret ja. For de oppdrag jeg frivillig utførte blir en del av meg, og de kan ikke fornektes eller gjemmes bort. Og dette har ingenting med det formelle ansvaret å gjøre.

På den annen side bør det være respekt og forståelse for at noen blir "satt ut" av ekstreme påkjenninger. Enkelte kan komme til og bruke en stor del av livet for å bearbeide dem. Dette kan være personer som i all hovedsak ufrivillig har havnet på feil side av et nullpunkt som skiller evne til håndtering og mangel på det. De har ikke blitt tatt godt nok vare på av oppdragsgivere og næromgivelser tidligere, og det har ganske sikkert forsterket eller skapt nye problemer for dem. Mange som også kunne ha hjulpet - rett og slett ved bare å være tilgjengelig - trekker seg ofte unna fordi dette er noe de hverken kan eller vil forstå seg på. Slike reaksjoner fra de nærmeste bidrar igjen til stigmatisering av personer som først og fremst bare har behov for noen å drøfte opplevelsene med.

Noen ønsker enkle utfordringer. Et forsøk på dette er å forenkle problemstillingen med mulige virkninger under og etter ekstreme situasjoner, f.eks ved å filtrere ut personell ved opptak til  utenlandsoperasjoner. Det blir lettere å forholde seg til to kategorier mennesker - de man tror vil fungere godt og de man ikke tror vil fungere i det hele tatt. Men her er det jo viktig å merke seg forkjellen på lek og alvor - at sannhetens øyeblikk vanskelig kan fremprovoseres i en treningssituasjon. En sak er jo å fungere riktig i forhold til en begrenset mengde med relativt ufarlig trening - som i seg selv jo er viktig. Men en annen sak er hvordan man håndterer egne reaksjoner både underveis og i etterkant. Enkelte avdelinger forsøker å avklare hvordan folkene fungerer ved å skape tilnærmet realistiske øvingsforhold. Hvis risikoen for å miste livet eller pådra seg skader er periodisk til stede før man sendes ut i operativ tjeneste, kan man se hvem som godt greier slike forhold over tid. Men slik trening er veldig kostbar og er stort sett forbeholdt noen få. Og selv et slikt grunnlag gir ingen garanti mot reaksjoner i etterkant av en tøff vervingsperiode. I forhold til dette har vi som har deltatt i normalt mindre intensive og åpenlyse operasjoner i alle fall fordelen av å kunne snakke ganske fritt om våre erfaringer - selv om ikke de nærmeste forstår så mye av det.

Min erfaring er at risikoarbeid over tid har flere dimensjoner enn hvordan man takler det der og da. I ettertid kan man bli gående alene med sine ting og må da lære seg å leve med det. Man kan velge om det skal være en verdifull erfaring eller nedbrytende, og er man sterkt nok innstilt på det første - ja da blir det slik. Men prisen er å ta ansvar for sin del av det man har vært med på, og kunne stå for det på godt og vondt. For minner må man ta med seg uansett. Ikke alle har mulighet til å hente frem denne styrken like raskt - eller kanskje til og med aldri, og har etter ekstreme opplevelser i tjeneste fått en ny og mye mer komplisert kamp med våre egne da behovet for hjelp meldte seg. Et kjent eksempel på nordmenn som utsatte seg for ekstreme påkjenninger - for siden å møte en iskald skulder av våre egne er pionérdykkerne. Men også veteraner fra utenlandstjeneste har opplevd det samme - selv etter å ha blitt lemlestet eller fått sår på sjelen som følge av sin innsats.

Slik jeg ser det, er det umulig å gardere seg mot effektene av ekstreme påkjenninger. Jeg tenker da på situasjoner der man kan se seg selv spille harpe. En god løsning er å håndtere det selv. Men for de som ikke greier dette er det viktig å få riktig støtte, og da uten å bli stigmatisert. Det er også viktig å forstå at ettervirkninger av ekstrem påkjenning er en menneskelig reaksjon - både for den det gjelder og for de nærmeste.

Norge som nasjon har tradisjonelt utvist en total motvilje til å ta ansvar for dem som måtte betale en meget høy pris i arbeidet sitt. Hvorfor? Frivilligheten hos den enkelte spiller inn, men kan ikke frita oppdragsgiverne for alt ansvar når harde situasjoner må håndteres i etterkant. Er frykten for å dele ansvaret med de som rammes sterkere enn å stille seg solidarisk ved deres side?

Tidligere FN-soldat